Det begynte ikke med en sekt. Det begynte med en følelse av å være litt på utsiden.

Som barn og ungdom bar jeg tidlig på usikkerhet og lav selvfølelse.
For meg hang det blant annet sammen med mobbing og følelsen av ikke å passe inn. Samtidig vet jeg at veiene inn i usikkerhet kan være mange.

Jeg strevde med å finne min plass, og lærte meg raskt å tilpasse meg for å bli akseptert. Etter hvert ble det lettere å justere meg selv enn å stå støtt i det jeg kjente.

Når man mister kontakten med seg selv tidlig, blir det også vanskelig å vite hva som faktisk er egne behov, grenser og ønsker. Man blir god på å lese andre – og mindre god på å lytte innover.

I ettertid ser jeg at dette la et viktig grunnlag for mye av det som senere skjedde. Ikke fordi noe var galt med meg, men fordi jeg var sårbar for fellesskap som tilbød klare svar, trygghet og tilhørighet.

Denne erfaringen har gitt meg en dyp forståelse for hvordan mennesker kan miste seg selv – ikke gjennom én stor hendelse,
men gjennom mange små tilpasninger over tid.

Da jeg var ung, lengtet jeg etter tilhørighet. Et sted der jeg kunne høre til, bli sett og slippe å tvile på meg selv.

Det var i denne sårbarheten jeg møtte det som senere skulle bli en sekt.
I starten opplevdes det som trygt. Jeg fant fellesskap, tydelige rammer og en følelse av mening. Alt det jeg savnet, var der.

Over tid ble prisen tydeligere.

Når tilhørighet er betinget, og fellesskap krever at du tilpasser deg mer og mer, begynner noe stille å forsvinne. Egne tanker, grenser og tvil får mindre plass.

Jeg ble værende i dette miljøet i mange år. Ikke fordi jeg var svak, men fordi mekanismene som holder mennesker fast, er sterke – særlig når identitet og verdi knyttes til lydighet og lojalitet.

Det tok lang tid før jeg forsto hvor mye av meg selv jeg hadde lagt til side for å høre til. Og enda lengre tid før jeg våget å stille spørsmål ved det.

Denne delen av livet mitt har lært meg noe grunnleggende: Hvor sårbare vi er når behovet for tilhørighet blir sterkere enn retten til å være oss selv.

Da jeg til slutt forlot miljøet jeg hadde vært en del av i så mange år, var det ikke bare noe jeg gikk ut av. Det var også noe jeg sto utenfor.

Tilhørigheten var borte. Rammene var borte. Og sammen med dem forsvant også mye av det som hadde gitt livet struktur og mening.

Jeg sto igjen med frihet – men også med et stort tomrom.

I denne fasen vendte jeg meg mot personlig utvikling. Bøker, kurs og sterke stemmer som snakket om muligheter, valg og kraft. Etter et liv der jeg ikke hadde fått tenke selv, opplevdes dette som frigjørende og inspirerende.

Jeg lærte mye. Jeg fikk språk for ting jeg aldri hadde kunnet sette ord på før. Og likevel var det noe som manglet.

Jo mer jeg forsøkte å bli en bedre versjon av meg selv, jo tydeligere kjente jeg at jeg fortsatt ikke hadde funnet fotfeste.  Det var som om jeg bygde videre – uten helt å vite hva jeg bygde på.

I ettertid forstår jeg det bedre. Jeg hadde forlatt én form for ytre styring,
men hadde ennå ikke funnet veien hjem til meg selv.

Det som til slutt endret retningen min, var ikke en ny metode eller et nytt mål.

Det var en enkel, men dyptgripende oppdagelse.

Jeg hadde lenge sett på meg selv som en som måtte forandres. Som om jeg var født med mangler. Som om livet handlet om å bli noe annet enn det jeg var.

Sommerfuglen ble ofte brukt som bilde på denne reisen. Larven som en dag forvandles til noe vakkert.

Men så slo det meg: Dette bildet passer ikke på mennesker.

Vi er ikke født larver. Vi er ikke født til å kravle rundt og håpe på en forvandling. Vi er født som oss selv – med fargerike vinger.

Det som ofte skjer, er ikke at vi mangler noe. Det er at vi mister kontakten med det vi er. Lag for lag legger det seg forventninger, tilpasning og indre krav. Som støv og jord som dekker til det som allerede finnes.

I denne forståelsen fant jeg endelig fotfeste. Jeg trengte ikke å forandre meg. Jeg trengte å finne tilbake.

På engelsk formulerte jeg det slik: 
I don’t have to change. I have to unchange.

Denne innsikten gjorde det mulig å bruke alt jeg hadde lært tidligere –
men fra et helt annet fundament.

Ikke for å bli mer, men for å være mer meg.

I dag bruker jeg erfaringene mine til å møte andre – ikke med svar, men med rom.

Gjennom NewLeaf arbeider jeg med mennesker som ønsker å finne tilbake til seg selv. 

Noen har mistet seg i forventninger og roller. Noen i krevende livssituasjoner. Noen etter brudd med miljøer som har formet dem sterkt.

Jeg møter dem ikke med krav om forandring. Jeg møter dem med en grunnleggende tillit til at det allerede finnes noe sant der.

Arbeidet mitt tar ulike former:

Felles for alt jeg gjør, er dette:
Jeg tror ikke på raske løsninger. Jeg tror på menneskers egen prosess, i eget tempo.

I mange år levde jeg med en følelse av å være feil og utilstrekkelig. Jeg lette etter svar, retning og mening – først gjennom tilpasning, senere gjennom personlig utvikling.

Jeg lærte mye. Men jeg fant ikke meg selv.

Det som til slutt gjorde forskjellen, var ikke nye metoder eller sterkere viljestyrke. Det var en endring i perspektiv: at jeg ikke trengte å bli noe nytt – men å finne tilbake til det som allerede var der.

Det er dette NewLeaf bygger på.

Jeg tror ikke mennesker er født med mangler. Jeg tror vi mister oss selv underveis – lag for lag – gjennom forventninger, press og behovet for å passe inn.

Derfor handler denne reisen ikke først og fremst om utvikling, men om utfoldelse. Om å gi rom for det som er sant.

Dette er ståstedet jeg møter mennesker fra – i kurs, samtaler, tekster og foredrag.

Hvis noe av det du har lest her, har vekket gjenklang, er du velkommen videre.

Du trenger ikke vite hva neste steg er. Du trenger ikke gjøre noe nå.

Kanskje er det nok å ta med seg én tanke. Kanskje er det riktig å bli litt til.

Hvis du ønsker et sted å starte, kan Tankefrø være en myk inngang.

Tankefrø er korte, ukentlige refleksjoner på e-post – noen ord å lese når det passer, uten krav, uten oppgaver.

Eller kanskje er det et kurs, en samtale eller et foredrag som føles mer riktig for deg akkurat nå.

Uansett hvor du er på veien, er du velkommen – akkurat som du er.